![[personal profile]](https://www.dreamwidth.org/img/silk/identity/user.png){kind=small}
di_daydreamerTittel: Ta Den Hemmelighet og la Den Vandre
Kapittel 2/?: Det handler om å tenke før du snakker
Fandom: Kaptein Sabeltann
Ship: Pelle/Pysa
Plott: Benjamin vet en hemmelighet og to. De ligger som regel og sløver i underbevisstheten hans inntil det skjer noe som minner han på dem. Og da er det så lett og glemme at det ikke alltid er nødvendig og si alt du vet høyt.
Hva det enn var som Sabeltann hadde fått kloa i etter den lille utflukten til Sølvperlen så hadde det gjort han voldsomt fornøyd. Benjamin hadde ikke fått helt med seg hva det var for noe, men det lille glimtet han hadde fått av gjenstanden minnet han for det meste om en liten spiledåse. Den så ikke spesielt verdifull ut i seg selv, så det var vel innholdet i den lille boksen som gjorde Kapteinen så frydefull. Så da mannskapet fikk beskjed etter en kort pustepause hjemme i Abra at de hadde en ny skatt å finne så var ikke Benjamin spesielt overrasket. Han hadde som regel ikke helt oversikt over alle detaljene, men så var ikke det så viktig når det kom til stykket. Når Sabeltann ga beskjed om at det skulle ut på tokt så var han like ivrig som de andre etter mer gull, hvor det kom fra og hvem det hadde tilhørt var ikke like viktig. Med mindre det tilhørte noen de virkelig ikke hadde lyst til å gjøre forbanna.
Det var en mumling fra Pelle og Pysa om at «vi kom jo nettopp tilbake jo» som ga Benjamin en følelse av at det var et eller anna han burde huske. Han slo det fra seg med et skuldertrekk og fortsatte og lempe nye forsyninger om bord i båten. Sabeltann hadde trua med å kjølhale Skalken hvis han gikk over til rotter i løpet av dette toktet. Det så faktisk litt ut som han mente det denne gangen, og Skalken var ikke den som var komfortabel med å utfordre skjebnen, og enda mindre Sabeltanns temperament. Noe dager tenkte Benjamin at den eneste grunnen til at ikke samtlige i mannskapet hadde gått planken allerede var at Langemann var veldig flink til å berolige Sabeltann når han var i dårlig humør. Ikke ante Benjamin hvordan mannen fikk det til, men han følte seg ikke helt komfortabel med å tenke for mye på det uansett. Det blikket som Sabeltann enkelte ganger ga sin nestkommanderende kunne få hvem det skulle være til å lure hvis de merket seg det. Hvilket Benjamin hadde gjort, mer enn en gang. Benjamin fikk faktisk med seg en del. Tilfeldig informasjon som ble lagret en plass i bakhodet, for å så stikke frem å gi seg til kjenne når han så eller hørte noe som minnet han på det. Det hadde ledet til en og anna krangle opp gjennom årene.
Det var topp humør på kaia da Den Sorte Dame seilte ut. Menn, kvinner og unger vinket ivrig etter mannskapet. Enkelte prøvde og gi spesiell oppmerksomhet til sin personlige favorittsjørøver. Benjamin var ikke helt sikker på hva du måtte gjøre for å få status som noen sin favorittsjørøver, men hvis han tolket det riktig så hadde han sine beundrere han også.
Vell ute til havs gikk livet om bord sin vante gang. Det var et lite kontrollert samfunn som utrolig nok gikk som en velsmurt maskin på det fleste dager. Litt klaging var å forvente.
Benjamin tok et fast grep i den fulle bøtta, og dukket raskt unna i det Pelle slengte kosteskaftet litt for raskt rundt seg. «Noe av det kjedeligste som finnes» sa han, som en slags fortsettelse på en samtale de hadde. For alt Benjamin var klar over så var det det også. Han satt bøtta ned, og rettet seg opp. Gjespet og dro fingrene gjennom det lange tjafsete håret, noe med måten Pelle hold rund kosteskaftet fikk han til å tenke. Et dovent flir bredde seg utover ansiktet hans da det gikk opp for han, og han kom til å huske på en av disse små hemmelighetene som surra rundt i bakhodet hans. «Nei, du vil vel heller tilbringe tid med hånda nedi buksa til broren din tenker jeg meg» sa han med et glis. Han tenkte litt for sent at dette muligens var en kommentar han burde holde for seg selv.
Pelle stoppet fullstendig med oppgaven han var i ferd med å utføre, som om Benjamin hadde helt bøtta med kaldt såpevann over han. Slik han sto med ryggen til kunne Benjamin se hvordan skuldrene hans spente seg.
«Hva babler du om?» fnøs Pelle irritert. Benjamin var sikker på at det var en nervøs tone i stemmen hans, som Benjamin til vanlig assosierte mer med Pysa enn Pelle. «Vell, du veit» sa Benjamin i en vag tone. Pelle snudde seg rundt for å se på den andre sjørøveren, holdningens hans anspent og usikker. «Nei jeg veit virkelig ikke» sa han lavt, mer i et forsøk på og overbevise seg selv enn Benjamin. Benjamin lente seg mot det knirkende trappegelendre og humret. Han burde ikke si noe mer nå, han burde virkelig ikke, men det var alltid så viktig å få det siste ordet. «Vel, jeg synes nå det så ut som om dere faktisk er veldig glad i hverandre på dekk her om dagen» Pelle sperret opp øynene, skjønte med en gang hvilken dag Benjamin refererte til, og det var ikke noe poeng i å benekte noe, ikke når Benjamin hadde sett... Pelle slo hardt i veggen med knyttneven. Dette, dette var en av de tingen som ikke skulle skje, den ene lille tingen som var så veldig viktig å skjule.
Pelle bet tennene så hard sammen at det nesten gjorde vondt. «Har du sagt det til noen?» spurte han lavt, følte seg som en idiot når han selv kunne høre hvor oppgitt og så godt som på gråten han var. Pokker, pokker, pokker, hvis Benjamin visste så.. «Nei, nei, nei» sa Benjamin hengslet. Han flirte og nikket mot Pelle som stadig hadde kosteskaftet i et stramt grep. «Jeg bare kom til å huske det når jeg så hvordan du grep det skaftet der» Pelle rødmet og slengte redskapet fra seg. «Og hva skal du ha for å ikke si det videre?» spurte Pelle oppgitt. Benjamin trakk på skuldrene. «Du kan bare slappe av, jeg sier ikke et pip til noen jeg, ville aldri drømme om å utpresse en med-sjørøver» Han gav en rask liten honnør. Pelle var veldig lite overbevist. Men hva anna kunne han gjøre for å sørge for at Benjamin hold kjeft? Love og dekke over det for han når han igjen sovna på vakt? Ikke faen om Pelle ønsket at Sabeltann skulle få vite noe, eller resten av mannskapet for den saks skyld. Pelle svelget, det var i det minste en ting han håpet han kunne hindre Benjamin i å gjøre. «Kan, kan du bare love meg at du ikke nevner for Pysa at du veit?» spurte han med myk stemme. Benjamin hevet et øyenbryn. «Ingen grunn til å bekymre lillebror?» spurte han. Pelle møtte blikket hans og sukket tungt. «Nei, det er ingen grunn til å gjøre det» sa han lavt.
Benjamin skjøv seg vekk fra gelendre og ga Pelle en klapp på skuldra. «Forresten?» spurte han før han rakk og tenke seg om «Hva veit mora deres om det?» Han innså et lite sekund for sent at denne gangen skulle han virkelig ha holdt kjeft.
Han var litt usikker på hvordan det skjedde, men før han fikk sagt noe mer hadde han endte opp med ryggen mot veggen og blodsmak i munnen. Pelle slo virkelig hardt! «Hei slapp av det var bare et spørsmål!» utbrøt Benjamin indignert. Han retta seg opp og spytta ut en munnfull med blod. Mer rakk han ikke å gjøre før Pelle traff han igjen, denne gangen rett under venstre øye. Nok en gang ble han slengt bakover. «off!» var det eneste han klarte og få ut når Pelle dytta han opp mot veggen og la underarmen mot halsen hans. «Du burde lære deg og holde kjeft noen ganger» freste han. Benjamin skulle til å komme med en kommentar på det, men en knyttneve i mellomgulvet gjorde det vanskelig for han. Han håpet Pelle ikke kom på dolken han hadde i beltet, Benjamin var ikke sikker på om Pelle ville la vær og bruket det i sitt nåværende humør.
Heldigvis for Benjamin så ble den lille uoverensstemmelsen deres avbrutt da Langemann dukket opp i toppen av trappa. «Hva er det som foregår her?!» Brummet han. Benjamin undret seg over hvordan Langemann ikke var nødt til å brøle og banne for å få kontroll, før brått både han og Pelle ble halt opp trappa etter skjortekragen. Benjamin stadig med blod dryppende fra nesa og den sprukne leppa, og Pelle stadig like sinna som en katt tvunget til å bade.
Dinglene fra Langemanns arm ble de konfrontert med Sabeltanns hevede øyenbryn.
«Og hva er så meningen med dette?» Sa Sabeltann i en rolig tone, som helt ærlig skremte Benjamin mer enn når han ropte. Et rykk i kragen fra Langemann minet han på at det var meningen at man skulle svare når Sabeltann stilte spørsmål. Og Pelle så ikke som han hadde lyst til å være den første av dem som åpnet munnen. Benjamin kunne formelig se hvordan den andre sjørøveren tenkte seg desperat om etter en troverdig grunn til å ønske og banke gørra ut av han. «Eh, bare en aldri så liten uoverensstemmelse kæpt'n» sa Benjamin forsiktig. «Det kan jeg se» Sa Sabeltann, de isblå øynene sveipende over strømmen av blod som dryppet ned på skjorta til Benjamin. «Han var frekk i kjeften som vanlig» sa Pelle surt. «Og du følte for å gi han juling for det denne gangen fordi?» Spurte Sabeltann oppgitt. Pelle så sidelengs på Benjamin «Fordi han spurte om mora mi..» Mer fikk ikke Pelle utdype det før Sabeltann viftet utålmodig med hånda. «Ja, ja,ja» mumlet han, ikke i humør til noe mammadalt sutring. Noe som Benjamin innså var det Pelle hadde gamblet på, og vunnet.
«Se og ta dere sammen og kom dere tilbake i arbeid» sukket Sabeltann oppgitt, ga tegn til Langemann at han skulle slippe Benjamin og Pelle og følge etter han, før han snudde på hælen mot trappa opp til roret. Benjamin tok seg til den verkende kjeven og ga Pelle et bebreidende blikk. «Jeg er glad for at vi er på samme side til vanlig» flirte han. Pelle bare glodde olm på han og skubbet seg forbi, han ristet tilogmed av seg Pysa da han kom bort til han for å spørre hva det var som hadde skjedd. Benjamin lurte et halv sekund på hvordan Pelle ville takle denne lille situasjonen før han slo det fra seg med et skuldertrekk og begynte og fokusere mer på hvordan han skulle få vekk alt blodet.
Han hadde jo sagt han ikke skulle si noe til noen.
Kapittel 2/?: Det handler om å tenke før du snakker
Fandom: Kaptein Sabeltann
Ship: Pelle/Pysa
Plott: Benjamin vet en hemmelighet og to. De ligger som regel og sløver i underbevisstheten hans inntil det skjer noe som minner han på dem. Og da er det så lett og glemme at det ikke alltid er nødvendig og si alt du vet høyt.
Hva det enn var som Sabeltann hadde fått kloa i etter den lille utflukten til Sølvperlen så hadde det gjort han voldsomt fornøyd. Benjamin hadde ikke fått helt med seg hva det var for noe, men det lille glimtet han hadde fått av gjenstanden minnet han for det meste om en liten spiledåse. Den så ikke spesielt verdifull ut i seg selv, så det var vel innholdet i den lille boksen som gjorde Kapteinen så frydefull. Så da mannskapet fikk beskjed etter en kort pustepause hjemme i Abra at de hadde en ny skatt å finne så var ikke Benjamin spesielt overrasket. Han hadde som regel ikke helt oversikt over alle detaljene, men så var ikke det så viktig når det kom til stykket. Når Sabeltann ga beskjed om at det skulle ut på tokt så var han like ivrig som de andre etter mer gull, hvor det kom fra og hvem det hadde tilhørt var ikke like viktig. Med mindre det tilhørte noen de virkelig ikke hadde lyst til å gjøre forbanna.
Det var en mumling fra Pelle og Pysa om at «vi kom jo nettopp tilbake jo» som ga Benjamin en følelse av at det var et eller anna han burde huske. Han slo det fra seg med et skuldertrekk og fortsatte og lempe nye forsyninger om bord i båten. Sabeltann hadde trua med å kjølhale Skalken hvis han gikk over til rotter i løpet av dette toktet. Det så faktisk litt ut som han mente det denne gangen, og Skalken var ikke den som var komfortabel med å utfordre skjebnen, og enda mindre Sabeltanns temperament. Noe dager tenkte Benjamin at den eneste grunnen til at ikke samtlige i mannskapet hadde gått planken allerede var at Langemann var veldig flink til å berolige Sabeltann når han var i dårlig humør. Ikke ante Benjamin hvordan mannen fikk det til, men han følte seg ikke helt komfortabel med å tenke for mye på det uansett. Det blikket som Sabeltann enkelte ganger ga sin nestkommanderende kunne få hvem det skulle være til å lure hvis de merket seg det. Hvilket Benjamin hadde gjort, mer enn en gang. Benjamin fikk faktisk med seg en del. Tilfeldig informasjon som ble lagret en plass i bakhodet, for å så stikke frem å gi seg til kjenne når han så eller hørte noe som minnet han på det. Det hadde ledet til en og anna krangle opp gjennom årene.
Det var topp humør på kaia da Den Sorte Dame seilte ut. Menn, kvinner og unger vinket ivrig etter mannskapet. Enkelte prøvde og gi spesiell oppmerksomhet til sin personlige favorittsjørøver. Benjamin var ikke helt sikker på hva du måtte gjøre for å få status som noen sin favorittsjørøver, men hvis han tolket det riktig så hadde han sine beundrere han også.
Vell ute til havs gikk livet om bord sin vante gang. Det var et lite kontrollert samfunn som utrolig nok gikk som en velsmurt maskin på det fleste dager. Litt klaging var å forvente.
Benjamin tok et fast grep i den fulle bøtta, og dukket raskt unna i det Pelle slengte kosteskaftet litt for raskt rundt seg. «Noe av det kjedeligste som finnes» sa han, som en slags fortsettelse på en samtale de hadde. For alt Benjamin var klar over så var det det også. Han satt bøtta ned, og rettet seg opp. Gjespet og dro fingrene gjennom det lange tjafsete håret, noe med måten Pelle hold rund kosteskaftet fikk han til å tenke. Et dovent flir bredde seg utover ansiktet hans da det gikk opp for han, og han kom til å huske på en av disse små hemmelighetene som surra rundt i bakhodet hans. «Nei, du vil vel heller tilbringe tid med hånda nedi buksa til broren din tenker jeg meg» sa han med et glis. Han tenkte litt for sent at dette muligens var en kommentar han burde holde for seg selv.
Pelle stoppet fullstendig med oppgaven han var i ferd med å utføre, som om Benjamin hadde helt bøtta med kaldt såpevann over han. Slik han sto med ryggen til kunne Benjamin se hvordan skuldrene hans spente seg.
«Hva babler du om?» fnøs Pelle irritert. Benjamin var sikker på at det var en nervøs tone i stemmen hans, som Benjamin til vanlig assosierte mer med Pysa enn Pelle. «Vell, du veit» sa Benjamin i en vag tone. Pelle snudde seg rundt for å se på den andre sjørøveren, holdningens hans anspent og usikker. «Nei jeg veit virkelig ikke» sa han lavt, mer i et forsøk på og overbevise seg selv enn Benjamin. Benjamin lente seg mot det knirkende trappegelendre og humret. Han burde ikke si noe mer nå, han burde virkelig ikke, men det var alltid så viktig å få det siste ordet. «Vel, jeg synes nå det så ut som om dere faktisk er veldig glad i hverandre på dekk her om dagen» Pelle sperret opp øynene, skjønte med en gang hvilken dag Benjamin refererte til, og det var ikke noe poeng i å benekte noe, ikke når Benjamin hadde sett... Pelle slo hardt i veggen med knyttneven. Dette, dette var en av de tingen som ikke skulle skje, den ene lille tingen som var så veldig viktig å skjule.
Pelle bet tennene så hard sammen at det nesten gjorde vondt. «Har du sagt det til noen?» spurte han lavt, følte seg som en idiot når han selv kunne høre hvor oppgitt og så godt som på gråten han var. Pokker, pokker, pokker, hvis Benjamin visste så.. «Nei, nei, nei» sa Benjamin hengslet. Han flirte og nikket mot Pelle som stadig hadde kosteskaftet i et stramt grep. «Jeg bare kom til å huske det når jeg så hvordan du grep det skaftet der» Pelle rødmet og slengte redskapet fra seg. «Og hva skal du ha for å ikke si det videre?» spurte Pelle oppgitt. Benjamin trakk på skuldrene. «Du kan bare slappe av, jeg sier ikke et pip til noen jeg, ville aldri drømme om å utpresse en med-sjørøver» Han gav en rask liten honnør. Pelle var veldig lite overbevist. Men hva anna kunne han gjøre for å sørge for at Benjamin hold kjeft? Love og dekke over det for han når han igjen sovna på vakt? Ikke faen om Pelle ønsket at Sabeltann skulle få vite noe, eller resten av mannskapet for den saks skyld. Pelle svelget, det var i det minste en ting han håpet han kunne hindre Benjamin i å gjøre. «Kan, kan du bare love meg at du ikke nevner for Pysa at du veit?» spurte han med myk stemme. Benjamin hevet et øyenbryn. «Ingen grunn til å bekymre lillebror?» spurte han. Pelle møtte blikket hans og sukket tungt. «Nei, det er ingen grunn til å gjøre det» sa han lavt.
Benjamin skjøv seg vekk fra gelendre og ga Pelle en klapp på skuldra. «Forresten?» spurte han før han rakk og tenke seg om «Hva veit mora deres om det?» Han innså et lite sekund for sent at denne gangen skulle han virkelig ha holdt kjeft.
Han var litt usikker på hvordan det skjedde, men før han fikk sagt noe mer hadde han endte opp med ryggen mot veggen og blodsmak i munnen. Pelle slo virkelig hardt! «Hei slapp av det var bare et spørsmål!» utbrøt Benjamin indignert. Han retta seg opp og spytta ut en munnfull med blod. Mer rakk han ikke å gjøre før Pelle traff han igjen, denne gangen rett under venstre øye. Nok en gang ble han slengt bakover. «off!» var det eneste han klarte og få ut når Pelle dytta han opp mot veggen og la underarmen mot halsen hans. «Du burde lære deg og holde kjeft noen ganger» freste han. Benjamin skulle til å komme med en kommentar på det, men en knyttneve i mellomgulvet gjorde det vanskelig for han. Han håpet Pelle ikke kom på dolken han hadde i beltet, Benjamin var ikke sikker på om Pelle ville la vær og bruket det i sitt nåværende humør.
Heldigvis for Benjamin så ble den lille uoverensstemmelsen deres avbrutt da Langemann dukket opp i toppen av trappa. «Hva er det som foregår her?!» Brummet han. Benjamin undret seg over hvordan Langemann ikke var nødt til å brøle og banne for å få kontroll, før brått både han og Pelle ble halt opp trappa etter skjortekragen. Benjamin stadig med blod dryppende fra nesa og den sprukne leppa, og Pelle stadig like sinna som en katt tvunget til å bade.
Dinglene fra Langemanns arm ble de konfrontert med Sabeltanns hevede øyenbryn.
«Og hva er så meningen med dette?» Sa Sabeltann i en rolig tone, som helt ærlig skremte Benjamin mer enn når han ropte. Et rykk i kragen fra Langemann minet han på at det var meningen at man skulle svare når Sabeltann stilte spørsmål. Og Pelle så ikke som han hadde lyst til å være den første av dem som åpnet munnen. Benjamin kunne formelig se hvordan den andre sjørøveren tenkte seg desperat om etter en troverdig grunn til å ønske og banke gørra ut av han. «Eh, bare en aldri så liten uoverensstemmelse kæpt'n» sa Benjamin forsiktig. «Det kan jeg se» Sa Sabeltann, de isblå øynene sveipende over strømmen av blod som dryppet ned på skjorta til Benjamin. «Han var frekk i kjeften som vanlig» sa Pelle surt. «Og du følte for å gi han juling for det denne gangen fordi?» Spurte Sabeltann oppgitt. Pelle så sidelengs på Benjamin «Fordi han spurte om mora mi..» Mer fikk ikke Pelle utdype det før Sabeltann viftet utålmodig med hånda. «Ja, ja,ja» mumlet han, ikke i humør til noe mammadalt sutring. Noe som Benjamin innså var det Pelle hadde gamblet på, og vunnet.
«Se og ta dere sammen og kom dere tilbake i arbeid» sukket Sabeltann oppgitt, ga tegn til Langemann at han skulle slippe Benjamin og Pelle og følge etter han, før han snudde på hælen mot trappa opp til roret. Benjamin tok seg til den verkende kjeven og ga Pelle et bebreidende blikk. «Jeg er glad for at vi er på samme side til vanlig» flirte han. Pelle bare glodde olm på han og skubbet seg forbi, han ristet tilogmed av seg Pysa da han kom bort til han for å spørre hva det var som hadde skjedd. Benjamin lurte et halv sekund på hvordan Pelle ville takle denne lille situasjonen før han slo det fra seg med et skuldertrekk og begynte og fokusere mer på hvordan han skulle få vekk alt blodet.
Han hadde jo sagt han ikke skulle si noe til noen.
![[community profile]](https://www.dreamwidth.org/img/silk/identity/community.png){kind=small}